Tøffe menn skal ikke ha følelser
For noen uker siden holdt jeg et foredrag og workshop for unge ledere i U-37
nettverket i Ålesund. Tema var «Kan mot og nysgjerrighet gi bedre samhandling og samskaping i nettverk?»
Alt for mange deltar i nettverk for å få, – uten å også tenke at de må gi. Hvordan få til de gode samtalene?
Der møtte jeg Rasmus. Han imponerte og rørte meg.
Rasmus Kleiven Skjong skulle etter mitt bidrag var over presentere og dele fra sin lederhverdag. Han startet med å vise et par slides på en PowerPoint om bedriften, før han valgte å kaste manus og bare dele rett fra hjertet.
«WOW, så modig». «Takk for at du delte».
Applaus og mer applaus fra salen.
En prat om livet som mellomleder
Nysgjerrig som jeg er inviterte jeg Rasmus på en kaffe og prat om livet som mellomleder.
For Rasmus var ikke forberedt på å bli leder da han i sin tid ble spurt sommeren 2017, – 30 år gammel. Han sa egentlig nei.
Alternativet var å legge ned avdelingen. Han følte press på å si ja til å være leder fordi han var en av de som hadde jobbet lengst i bedriften.
Teamet stilte seg bak han og sammen gjorde de en skikkelig dugnad for å snu en negativ utvikling.
«Jeg visste ikke hva SWOT-analyse var, før jeg skulle levere den. Jeg måtte late som jeg kunne. Det var litt panikk inni meg og ble en skikkelig bratt læringskurve.»
«Hvem var jeg som ble valgt til å være leder. Jeg hadde mange ambisjoner, – men ikke å bli leder».
«Jeg hadde vel egentlig mange å snakke med, uten å forstå det. Men min direkte leder var i Oslo, og hadde jeg ikke vært usikker på meg selv og redd for at det jeg trodde var min egen utilstrekkelighet skulle bli avdekket, hadde han garantert stilt opp.»
«Men det å feile var aldri noe tema. Når jeg først går for noe, er det 110 % og det å «feile» var aldri noe alternativ.»
«Jeg visste jeg selv fikk jobb. Ville gjøre alt jeg kunne for å snu resultatene. Vi i teamet gjorde det. Det var ikke perfekt. Det ble litt av alt og stor arbeidsmengde. Jeg tok min del av det operative, sov nesten ikke. Jeg tenkte at når kollegaene ser at jeg som leder står på og ikke bare tar de fine jobbene, da må vi også. Det var ikke tid til å være den lederen jeg ville vært.»
Det å plutselig gå fra å være kompis til å bli leder kom på et ugunstig tidspunkt. Rasmus var midt i samlivsbrudd og han fulgte sin kreftsyke far sin på hans siste reise.
Rasmus beskriver en opplevelse av å stå i spagaten. Følte han ble sittende med alt alene. Det var mye vondt på privaten. Det eskalerte. Lederlivet ble vanskelig å håndtere. «Det ble et undertrykk. Tok på meg mer og mer. Jeg var redd for å stoppe.»
«Jeg traff veggen og fortsatte å springe»
Å tørre å spørre om hjelp, var vanskelig. Han tenkte egentlig ikke på det. Sier han er vokst opp med at en ikke skal vise følelser. Det er svakhet.
«Tøffe menn skal ikke ha følelser.»
Rasmus forteller han i en periode kuttet alle følelser. Han opplevde seg selv «flat og likegyldig». Det ble en like stor utfordring som å kjenne på de vonde følelsene.
«Alt var bare grått 2 år etter jeg tok over som avdelingsleder. Det tok 1 år fra jeg kontaktet fastlege og fikk henvisning til DPS, før jeg fikk hjelp. Jeg ble mer og mer sliten dette året, og kompenserte med å jobbe mer og lengre dager. Vurderte en stund å få meg en seng eller sofa på kontoret. Sommeren 2019 ville psykologen akutt sykemelde meg, da han mente jeg hadde truffet veggen og var i fare for å bli akutt utbrent og langtidssykemeldt, om jeg ikke roet ned.»
«Jeg fikk denne sommeren «diagnosen» ADHD, men de var redd for å starte med medisinering, da dette kunne gi meg bedre funksjonsevne igjen og føre til at jeg arbeidet enda mer …
Dum som jeg var, hørte jeg ikke på psykologen, men fortsatte for fullt, samtidig som jeg parallelt med jobben startet på NTNU og en bachelor grad i økonomi.»
Da var prosessen kommet så langt at Rasmus lurte på om det var for sent. Om det i det hele tatt var noe håp i det grå og tidvis også helt svarte indre landskapet.
«Alt var bare likt. Det var som om jeg var utenfor meg selv. Som om jeg var inni en robot som jaktet etter noe å føle.»
Rasmus fikk og tok imot profesjonell hjelp da, og erfarer i ettertid at han skulle hatt psykolog tidligere. En læring fra samtalene med psykolog er at «grunnen til at det er vondt, er at det har vært noe godt.»
Han måtte definere og erkjenne for seg selv hva er suksess er for han.
Mange jager. Rasmus jaget også.
Underveis oppdaget han at han var blitt sin egen mobber. Det meste som ikke gikk veien, tok han på sine skuldre. «Det er min feil.» Han ble god til å hakke på seg selv. «Jeg mobbet daglig meg selv.»
«Jeg burde ha spurt om hjelp tidligere, og jeg burde hørt på den profesjonelle vurderingen når jeg først hadde fått hjelp.»
Han forteller han måtte lære seg å være tilfreds og ikke alltid skulle bevise og strekke grenser.
Rasmus lærte seg å være nysgjerrig på seg selv og opplevde til sin overraskelse at det var enkelt og uten bivirkninger.
«Jeg har alltid sett på meg som åpen. Det har vært et skall.» Jeg måtte gjøre en «SWOT-analyse for meg selv og trene meg på å gjøre ting jeg var dårlig på. Som å være nysgjerrig på meg selv.»
I ettertid ser Rasmus at han sto i en unødvendig spagat som ung og ny mellomleder. Han ville ønsket seg en mentor, sparringspartner og gjerne en ekstern, og tror det ville gjort det lettere å lufte og lette litt på trykket.
«Jeg hadde både en organisasjon og medarbeidere som kunne hjelpe og ønsket å hjelpe. De spurt meg til stadighet, tok meg til sides og var bekymret. Så det er ikke noe galt fra deres side, men jeg prøvde å skjule at det var tungt og at jeg var sliten.»
Rasmus har som de aller fleste ledere erfaringer i bagasjen som har formet han som menneske og leder.
Han valgte på nevnte nettverksmøte å vise og dele fra det mest sårbare og kanskje også tabubelagte. For han har det å fortelle vært en del av prosessen.
Rasmus ønsker å være en som går foran og ved å dele kan åpne dører for andre.
«Jeg ser hvor mye bedre livet mitt ville vært hvis jeg hadde våget å dele, vise sårbarhet og be om hjelp tidligere.»
«Jeg ble aldri sykemeldt, men valgte til slutt å være ærlig med min organisasjon og mine medarbeidere våren 2021. Noe jeg burde gjort laaaaangt tidligere. Jeg fikk hjelp og støtte for å lette min arbeidshverdag og delegerte flere oppgaver til dem rundt meg. Dette gjorde at de fikk ta eierskap og fikk ut sitt potensiale. Jeg valgte å stole på dem og deres kompetanse, som gjorde at de virkelig hevet seg og fikk utvikle seg i sine roller og karrierer. Det å oppleve den støtten og hjelpen jeg egentlig hadde rundt meg hele tide, er mye av årsaken til at jeg i dag ønsker å dele, slik at andre ikke gjør de samme feilene som jeg har gjort.»
I etterkant av nettverkssamlingen har han fått svært mye positiv respons på innlegget. Mange har kjent seg igjen og har tilsvarende historier. Ikke noe unikt, men få som tør å snakke om det. Rasmus sier at han «gjort feil og dumme ting.» «Nå kan jeg bruke dette og bidra til en kollektiv verdiskaping i et nettverk med ekte relasjoner, – fremfor et med overfladiske relasjoner.»
Ved å være åpen ønsker og håper han å bidra til at andre ledere i nettverket har andre relasjon enn tidligere. At tematikken i samtalene kan endre seg og at det å være i nettverket har en verdi i forhold til å gi og ta.
Rasmus ønsker å bidra til at relasjonene i ledernettverket blir mer verdifulle.
«Det viser seg at mange har stått i mye selv og vært redd for å spørre om hjelp. Jeg er ikke unik. Spesielt blant unge ledere, er det mange som er redd for å «feile» eller ikke levere godt nok. Jeg ønsker å bidra til en kulturendring, der vi støtter og bygger hverandre, slik at vi ikke brenner ut dyktige ledere og medarbeidere, men får ut potensialet til seg selv, sine medarbeider og sitt selskap.»
Rasmus oppsummerer:
12 erfaringer og tips til andre ledere:
- Delegere mer og involver de ansatte mere i hvordan og hvorfor.
- Være mer ærlig og sifra at «nå er det tøft.» Ikke stå i alt selv.
- Erkjenne for deg selv og hva du som leder er flinkest til og at der du har mest å bidra med er der du har engasjement.
- Være sjef i eget liv. Ikke stå på sidelinjen og la jobben ta over slik at du glemmer deg selv.
- Vær tro mot deg selv og dine verdier og vær bevisst på egne mål og erkjenn hva er suksess for deg og hvorfor.
- Anerkjenne at andre er fantastisk på andre ting og jobb med å få ut potensialet deres.
- Du får hjelp når du spør. Reisen tilbake blir lengre jo lengre du venter.
- Delta på kurs og snakk med andre om utfordringer og muligheter i rollen som mellomleder.
- Våg å være ydmyk. En ting er å erkjenne feil. Noe annet er å være ydmyk overfor andres innspill.
- Sett av tid i hverdagsledelsen til å reflektere over eget liv.
- Sett av tid til å bli bedre kjent. Gå på kafe, gå en tur, sett av nok tid og du får igjen mangegangen.
«Alt til sin tid»
Rasmus har valgt å gjøre noe helt annet for en tid.
«Jeg er ikke lengre avdelingsleder med personal og økonomiansvar. Men jeg leder i dag salg og markedsarbeidet for regionen vår, og har en del av stillingen min på konsernnivå med ansvar for utvikling av nye forretningsområder innen bærekraft, bærekraftstrategi og formidling.
Jeg mener at mange ledere sitter for lenge og tviholder på sine stillinger, der de av og til bør skifte stilling internt eller nye selskaper, slik at nye krefter kan ta over stafettpinnen med et bedre utgangspunkt, enn en hadde selv.
Det er godt mulig at jeg i fremtiden velger å være leder med personalansvar igjen, men da skal jeg ha tid og ressurser til å være leder, rendyrke dette som den jobben det er, og ikke ha for mange andre oppgaver som tar tid bort fra ledelse.
Jeg ble som sagt aldri sykemeldt, men valgte i omorganiseringen av vår organisasjon, å ikke søke på stillingen som leder. Da jeg ser at det er andre utfordringer der jeg får utnyttet mitt potensiale bedre. Jeg sto løpet ut og forlot aldri posten, før vi da skulle slå sammen flere avdelinger og jeg valgte å ikke søke på stillingen videre. Etter at jeg åpnet opp om mine utfordringer og slitasje, fikk jeg mye støtte og hjelp, fra både organisasjon, medarbeidere, venner, familie og ikke minst psykologen.
Dette har ført meg sakte, men sikkert på rett veg «tilbake» til både det private så vel som det profesjonelle livet mitt.
GK har sett verdien i mine egenskaper og styrker og har lagt til rette for at jeg skal få benytte dem best mulig, for min egen del og også for deres verdiskapning.
Jeg har kjørt forhold og relasjoner i grus, med mitt fokus på arbeid og all den tid jeg har brukt på dette. Nå har jeg mot all formodning giftet meg, og skal snart flytte inn i nytt hus med min kone, 3 tenåringsdøtre og snart en liten attpåskatt.»
Rasmus avslutter samtalen vår og sier:
«Livet smiler og jeg har det så utrolig bra nå!
Kanskje det er årsaken til at jeg nå ønsker og ikke minst orker å dele?»
Takk Rasmus for at jeg fikk høre denne delen av din reise og for at du lar meg dele din historie med andre ledere i mitt nettverk. Det at du er modig og deler, gjør en forskjell.
Har du lest så langt og tenker at Rasmus sin historie kan være nyttig å lese for andre, – del med ditt nettverk.
Vil du starte eller fortsette jakten på vi-følelsen sammen med teamet ditt? Vi er klare til å bistå.
Fotograf: Birger Balseth
